Art Nouveau og århundreskiftet er nok det mange tenker på når de ser et mansardtak. Etableringen av takformen går enda lenger tilbake i historien. Den gjennomtenkte konstruksjonen har imidlertid ikke mistet noe av sin relevans til i dag. Vi forklarer fordeler og ulemper og gir nyttig informasjon om konstruksjonen.
Form og skapelse
Mansardtaket ble skapt på 1500- og 1600-tallet, hvor det ble brukt for å gi representative byhus og palasser et balansert forhold mellom veggflate og tak. I likhet med Belle Etage sluttet den seg til den nesten obligatoriske kanonen for det øvre middelklassens arkitektoniske språk på 1800-tallet. Til syvende og sist er et mansardtak et sadeltak som overlapper den øverste "normale" etasjen med en takflate som blir brattere i bunnen. Ser man omvendt kan man si at mansardtak blir til når man bøyer takflatene utover for å få plass til en annen etasje med fullverdige rom med rette vegger på loftsrommet.
Funksjon
I dag, i tillegg til designeffekten, har mansardtaket en annen funksjon som ikke bør neglisjeres. Tallrike utbyggingsplaner bruker antall etasjer og høyden på takfoten for å regulere omfanget av strukturell bruk av et område. Ved å romme toppetasjen i taket, i motsetning til det klassiske sadeltaket, kan man få et mye mer brukbart gulv enn det noen gang ville vært tilfelle med et sadeltak. Den klassiske stilistiske innretningen til mansardtaket får en ny betydning for å få mest mulig ut av byggeplanforskriftene.
Konstruksjonen
Konstruktivt sett er mansardtaket alltid et purlintak. Fordi takflaten bøyer seg oppover kan ikke sperrene løpe fra takfoten til mønet og kan derfor ikke støtte seg mot hverandre. Som regel er mansardgulvet integrert i takkonstruksjonen som en treramme. Den sentrale purlinen hviler på disse veggene, som også fungerer som en terskel for det flatere øvre taket. Avhengig av bruken kan rammeverket gjøres til fullverdige vegger, slik at man kun er oppmerksom på å være på loftet når man ser ut av vinduene. Ved å sette opp knehøyde fra gulv til tak er selv den bratte takhellingen ikke merkbar fra innsiden. Samtidig tillater den bratte takhellingen montering av vanlige fasadevinduer og dermed ubegrenset god belysning og ventilasjon av rommene.
Den statiske utfordringen
Spesiell oppmerksomhet rettes mot statikken ved konstruksjon av mansardtaket. Det underliggende, klassiske sadeltaket overfører lastene som virker på takflaten via gjennomgående sperrer til byggets yttervegger og derfra via fundamentdelene ned i bakken. Sammen med ytterveggene eller et ekstra lag med avstivningsbjelker resulterer dette i et stabilt statisk system i form av en trekant. Ved mansardtak blir imidlertid den gjennomgående sperren avbrutt og tatt ut av en rett linje ved utoverbøyning av takflaten. Spesielt utvikler lastene til det øvre takområdet et tydelig nedadgående trykk når lastene overføres, samt ytterligere trykk utover i bøyeområdet. Det er viktig å absorbere dette utadgående trykket konstruktivt og hindre at taket gir etter. For dette formålet er vanligvis et lag med bjelker installert over mansardgulvet, eller det er gitt flere metallbånd. Ofte vises ikke disse elementene visuelt i det hele tatt fordi de forsvinner inn i veggene eller taket på loftsetasjen.
Takhellingen
Nå var det allerede snakk om to forskjellige takfall og et øvre tak og et undertak. Men hvilke tilbøyeligheter brukes fornuftig? Den åpenbare antagelsen er at for å oppnå den karakteristiske taksilhuetten, må den nedre halvdelen av taket være brattere enn det øvre taket. Helninger på minst 45 grader er vanlig for bratte takflater, men det er fornuftig å ha 50 grader og mer. Det er ikke uvanlig at man finner helninger på opptil 70 grader for å utnytte den indre plassen bak best mulig. Det øvre taket kan derimot ha nesten hvilken som helst helning. For ikke å skape unødvendig og ubrukelig plass brukes vanligvis en helning på maksim alt 30 grader, ofte enda mindre. På den annen side kommer et mansardtak sjelden under 15 grader i møneområdet, da den tradisjonelt brukte tegltekkingen kun fyller sin funksjon i begrenset grad i flatere skråninger.
MERK:
Individuelle produsenter lar nå takhellingen reduseres til opptil 10 grader. Utseendet bør imidlertid aldri ignoreres fullstendig. Jo større forskjellen er mellom de to tilbøyelighetene, desto vanskeligere er det å oppnå en harmonisk design.
Fordeler og ulemper
Selvfølgelig har mansardtaket ikke bare fordeler, men også noen ulemper. Både de positive og negative aspektene ved denne takformen er kort fremhevet nedenfor:
Fordeler
- Stor økning i bruksplass på loftet på grunn av den bratte skråningen i nedre takområde
- Reduksjon av ubrukelig takplass i toppen av taket på grunn av flatere fall i øvre tak
- Kvalitativ økning av brukervennligheten til rommene på loftet gjennom mer vertikale vegger uten store skråtak og brukbarheten til vanlige fasadevinduer
- Øk den "optiske vekten" av taket, og gjør dermed en mer balansert design mulig fra hovedstrukturen til taket
- Fordeler med byggeplanlegging ved begrensning av takfotshøyde og eventuelt antall lesbare etasjer
Ulemper
- Høy designinnsats for støttestruktur
- Tallige detaljerte opplæring for vindustilkoblinger, endring av takhelling osv. kreves
- Klassisk takbelegg i bratte takpartier hvis helningen er for høy er kun mulig med ekstra sikkerhet
- Takplassenes brukbarhet er bedre enn et "vanlig" sadeltak, men fortsatt ikke et fullverdig gulv
- I moderne bygningsplanlov kan fastsettelse av bebyggelsesplaner neppe gjennomføres uten juridiske unntak
Mansardtaket i dag
Mansardtakets storhetstid er kanskje over, men du kan fortsatt se det i nybygde bygninger i dag. Det er imidlertid ikke alt som ser ut som et ekte mansardtak. For å utnytte de optiske og noen ganger også bygningsrettslige fordelene til mansardtaket uten å måtte investere i byggeinnsatsen, blir «normale» gulv med solid konstruksjon nå ofte ganske enkelt kledd med en ekstremt bratt takflate. Det flatere, øvre takflaten legges da på som en ekte takkonstruksjon, eller elimineres helt til fordel for et flatt tak. I hvilken grad konseptet med mansardtaket fortsatt gjelder her er til syvende og sist opp til betrakteren. Faktum er imidlertid at fra et konstruksjonsteknisk synspunkt er det i disse tilfellene bare lite igjen av tidligere tiders ekte mansardtak.
